Anti-rynkekrem og botox bestemødre

Det har forundret meg den siste tiden hvor villige mange er til å sprøyte botox i ansiktet, et av verdens farligste giftstoff -  for å viske vekk tidens spor. Hvor mye penger bruker man egentlig på kremer som skal fjerne og forhindre rynker, noe som gang på gang viser seg i tester å ha minimal eller ingen effekt? I et forsøk på å stanse livets og tidens egen effekt på kroppen, bruker vi tid, penger og energi på å stanse noe ustanselig, i stedet for å nyte tiden og forandringen.  Hvorfor vil vi stivne slik når alt annet utvikler seg? Når jeg titter på eldre mennesker som aksepterer sin egen alder og sitt utseende, syns jeg ofte de har en karakter som interesserer meg mer enn unge, glatte ansikt. Man kan se at de har levd og opplevd spekteret av følelser og inntrykk livet kan gi. Ansiktet blir rett og slett interessant og reflekterer ens eget liv og opplevelser.

Det har aldri vært så mange som går i terapi som nå – man prøver å finne seg sjæl, akseptere sine feil og mangler, finne sin plass. Vi er på stadig leting etter en identitet og personlig utvikling  innad, men utad har vi tydeligvis lyst til å forbli uttrykksløse og uforanderlige.

Man dør helt fra man blir født, men nå som jeg er 25 år gammel har kroppen min startet den alvorlige, kritiske forfallsprosessen. Fra man er 25 blir man fortalt at ” alt går nedover” og tyngdekraften er din verste fiende, og kosmetikkindustrien anbefaler en da å begynne med nattkrem, dagkrem, øyekrem, antirynkekrem, krem mot cellulitt etc. Selv har jeg aldri brukt noe antirynkeprodukt eller noe annet enn vanlig krem når jeg er tørr i huden på vinteren. Jeg føler slett ikke at jeg burde vært mer forfengelig, tvert imot så får jeg min egen og verdens forfengelighet langt oppi halsen til stadighet. Ofte får jeg helt fnatt av hvor opptatte vi er av å bli perfekte mennesker utad – av og til gir det meg lyst til å leke naturmenneske og løpe rundt i skogen i en skinnfell – naturlig -  uten sminke, kremer, botox og airbrushing – helt sjarmerende naturlig og bare meg, så langt ifra definisjonen på perfekt som man kommer i dag.

Jeg frykter at aksepten blir høyere og høyere for hva som er greit å gjøre med seg selv og sitt eget utseende – nå er det er greit å ikke akseptere seg selv, greit å bruke operasjoner, gift-innsprøytinger og et endeløst forbruk av kremer for å forbedre seg selv og ens egen aldring. Forfengeligheten er heller ikke  forbeholdt den yngre generasjon – det florerer tvprogram og reality show som viser 40 og 50-åringer i total livskrise; de har null aksept over at de eldes og kropp og ansikt endrer seg. Den eldre generasjonen har før vært forstått som de man skal lære fra og trekke kunnskap, livserfaring og visdom fra. Hva skjer når bestemor begynner å bli botox- bestemor og skal se likedan ut i ansiktet som moren din eller til og med barnebarnet? Når man først har begynt med det, må man kanskje også slenge på noen silikonpupper og rumpeløft, hvorfor stoppe etter en prosedyre? En ting er den utvendige forandringen, men hvilke prioriteringer o g tanker svirrer da rundt i hodet på bestemor? Må man slutte å prate om generasjoner, i alle fall med de assosiasjonene ordet gir i dag ?

Det er ingenting som er så herlig som folk som aksepterer seg selv og sine mangler og bryr seg om andre ting enn på å bli perfekt utad. De ser ut til å kunne nyte øyeblikket mer, være mer selvironiske, mer reflekterte mennesker som får mer ut av tiden sin. Jeg har ennå langt å gå, jeg har falt for alt for mange av forfengelighetens fallgruver, men dette er målet. Jeg håper jeg en gang blir vis og/eller reflektert nok til å skjønne hva som lønner seg å bruke tid, penger og energi på.

no longer curly in Dublin

Det har vært tørke på bloggsiden min lenge nå.  Først hadde jeg og pc-en ferie fra hverandre i jula, deretter bestemte jeg meg veldig plutselig for å ikke dra tilbake til Dublin. Et semester som det jeg hadde sist nå, tror jeg ikke er ønskelig for noen. Skole fra 8 – 22 hver dag, og gjerne utover natten når jeg så kom hjem. Utvekslingsopplevelsen ble til en endeløs og repetativ skoledag som aldri tok slutt. Når lærere i tillegg var ganske ubehagelige og lite pedagogiske og ga i nærheten av ingen veiledning, følte jeg lett at det ikke var verdt å være der. Om det hadde vært en dårligere, men mindre tidskrevende skole som tillot meg å reise rundt i Irland og oppleve litt, hadde jeg nok blitt der.

Nå er jeg tilbake i Oslo og bloggsiden må endre navn og status. Nå er jeg en lykkelig liten krøll i Oslo som setter veldig pris på hverdagen min her. Jeg har fått kjempeinteressante kurs på skolen og setter pris på mye som jeg ikke tenkte var luksus før. Føler at jeg har lært mye, først å fremst lært meg at jeg er heldig som har muligheten til å velge hvor jeg vil være.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med bloggen framover – nå da jeg er tilbake i Oslo er ting litt annerledes. Det kan hende dette blir en arkitekturblogg.  Inntil da – så blir det bare lille krøll.

Alvor på irske eksamener…

På eksamen i Dublin i dag:

“”Do not rip out any pages from the booklet that was handed out for you to write in. The paper is not your property. It is UCD’s property. Anyone ripping out any pages from this booklet will be seen as commiting an offence towards UCD and will be charged with destruction of property and disciplined thereafter.”

YIKES! Eksamen kan fort bli seriøst her…

Min matkultur er bedre enn din, så!

Mens jeg har vokst opp, har jeg alltid fått mange kommentarer på at jeg spiser “rar amerikansk mat”. Nå har jeg forsåvidt blitt vant til de rare blikkene, men tenkte at i en setting som her, med så mange folkeslag, så må det være en mer generell aksept, både for norsk og amerikansk mat. LIkevel fnyser min franske nabo på nesa hver gang jeg tar fram peanøttsmør eller gud forby, den merkelige brune osten fra norge som smaker “oh, so terrible!”. Det var allikevel forleden dag da jeg smørte en ‘peanutbutter and jelly sandwich’ – noe jeg har spist helt siden jeg var liten, at jeg virkelig fikk se et skeptisk ansikt.

- Er det lunsjen din? sier hun, mens hun fnyser. – Jepp, det er veldig amerikansk og veldig godt – vil du prøve?- Nei, jeg tror ikke det…jeg hadde en venninne som dro til usa ett år, hun spiste sånn som du gjør og la på seg 10 kg. – Ehhh….sier jeg og må le og bli litt irritert samtidig… – hun skal ha spist farlig mye peanøttsmør for å legge på seg 10 kg…jeg tror nok noe annet må ha gjort utslaget. – Å nei, det var det hun spiste, sier den franske, meget bestemt. – Javel ja, men nå har det seg nå sånn at peanøttsmør er mye sunnere enn mange tror da. Det er riktignok fett i, men den er proteinrik etc., forklarte jeg.

Naboen min er veldig søt og uskyldig, men lever etter mottoet – Alt er bedre i Frankrike. Til en viss grad har vel alle det sånn når de er i et annet land, men det er heller ikke alle som gidder å få tilsendt posesuppe fra Frankrike som de har helt lik av her i Dublin – “men pulveret smaker så mye bedre fra Frankrike, skjønner du!” Samme nabo oppbevarte et lass med oster i skapet sitt, ikke i kjøleskapet, for det kan man gjøre med osten fra Frankrike, den holder seg bedre enn oster fra andre land, nemlig. Helt til hun ble gruelig syk og lå og kastet opp og løp på do de to siste dagene.

Senere på peanøttsmør-kritikk-dagen ble jeg en smule indignert da jeg ser at samme nabo spiser sitron mousse – noe hun gjør nesten hver dag, med unntak av når hun varierer med sjokolade. “it’s the only youghurt I like here in Ireland” sier hun. Til frokost glir det som regel ned enten briocher eller brødskiver med nutella, gjerne med sjokolademelk.

Det er enda bra hun ikke spiser peanøttsmør, det hadde vært katastrofe.

En smakebit av Norge

Etter mye skolestress og lang ventetid,dro jeg endelig hjem en tur til Oslo i helgen. På flyplassen møtte jeg et utall nordmenn som hadde vært på helgetur til Dublin, med en av to mål – shopping eller fylletur.Der og da forbannet jeg meg over nordmenn  og  fyllekulturen vår og priste Dublineres mer stødige, men lave alkoholinntak. Kanskje det allikvel var bedre å være i Dublin enn Oslo ett år, lurte jeg på.

Preludiet til  reisen var 48 timer med 2 presentasjoner og 3 timer søvn. Det tar lang tid når man reiser med RYan air, så 6 timer senere ankom jeg Oslo busstasjon som en sliten krøll 6 timer senere.

Da jeg gikk av flyet på Torp, slo den kalde, friske norske vinterluften mot meg. Helt annerledes luft enn i Dublin og deilig å føle på kroppen igjen, selv om det var minusgrader.

Reisen var absolutt verdt det – helgen var fantastisk, jeg møtte venner, søsteren min og jeg fikk være sammen med kjæresten hele helgen. Utrolig verdifull tid. Selvfølgelig benyttet jeg utflukten til luksus som mange varme rene dusjer, kunne (få kjæresten til å ) lage god mat, tasse rundt i byen og gå på cafe ( i dublin fins det nesten bare puber) og nyte den deilige utrolige stillheten i en egen leilighet.

“Jeg står på føttene i dusjen!!!” ropte jeg til kjæresten, ekstatisk av å kunne dusje i en ren dusj med frie tær. “Hva i alle dager står du på ellers da mener du?!” ropte han tilbake. “Dusjesko!” ropte jeg tilbake. Det er rart, men man føler seg jo aldri helt hjemme når man må feks dusje med dusjesko, kle på seg ordentlig hver gang man skal på do midt på natten etc. Ellers må jeg si at i motsetning til hva jeg forutså selv, så savnet jeg ikke luksusen i Norge, men igjen de utrolige folkene jeg kjenner i Oslo og Oslo selv som by. Norske folk er så flinke til å bare henge – være sammen og synes det er nok, det er så vanvittig behagelig.  Det var så veldig annerledes å være i Oslo enn i Dublin by og, ikke på grunn av selve utseendet, men forskjellen i tetthet, støynivå og nordmenns framferd. Det var fint å kunne vandre rundt og ikke si “takk”  og “unnskyld” i enhver situasjon og ikke gå i kø nede i sentrum, som man ofte gjør i Dublin på lørdager. Før foraktet jeg Oslo City på lørdager som pesten selv – i likhet med de fleste Oslo borgerne, men nå mente jeg at det var rimelig behagelig å gå der, utrolig nok.

Og vips – jeg kom, så dro jeg igjen – helgen var med ett over. Det var en trist avskjed og mye gråting mens jeg ventet på bussen til flyet. Det hjalp heller ikke at jeg som på turen til Oslo, nå satt i motsatt situasjon – en gjeng irske gutter hadde vært på fylle- og fotballtur til Norge, og sang høylydt (og dårlig) hele veien tilbake, mens de diskuterte de norske jentene og ølsortene – og kvaliteten på dem begge.

Når man er borte fra kjæresten og venner, så husker man hvor godt man liker dem , men man klarer ikke å generere følelsen av hvordan de menneskene påvirker livet ditt, hvor bra hverdagen blir på grunn av dem. Helgen var en sterk påminnelse, så det var med sterke motforestillinge mot å reise at jeg boardet flyet tilbake til Dublin. Med stressnivået redusert og med 10 cm lavere skuldre, kom jeg forfrisket, men også med sterkt savn tilbake til Doblin.

Etter hjemkomsten har det vært minimalt med blogger siste tiden, men nå da jeg er ferdig med siste presentasjon og bare har porteføljeuke og en eksamen igjen, kan statistikken bli litt bedre

Nå er det under en måned igjen til jul, og jeg gleder meg mer enn når jeg var liten og julenissen fantes. Jeg har nedtelling på kalenderen min og gleder meg til de norske fine, men utrolige rare juletradisjonene (hvem kan forklare akkurat hvorfor vi spiser en gris av marsipan etter å ha funnet mandelen i riskremen eller hvorfor vi går rundt juletreet og synger?) vi har. Så morsomt fenomen at tradisjoner ofte innebærer at man blindt gjør det som er vanlig og aldri reflekterer over hvorfor man gjør som man gjør. Jeg tror denne julen kommer til å bli den beste noensinne – familie, venner, kjæreste og norge pakket inn med sløyfebånd på. I can’t wait

The problem with Mr. Starchitect

Jeg må innrømme at da jeg søkte Arkitekthøyskolen, så visste jeg at studiet innebar mye arbeid, men jeg så aldri for meg den ekstreme mengden av arbeid. Hverdagen blir ikke lettere når man flytter til utlandet, får en språkbarriere i tillegg (fagterminologi er vanskelig på andre språk!), får flere fag, mindre hjelp og elendige lærere.

I det siste har mangelen på pedagogisk kompetanse innen arkitekturfaget plaget meg. Det er helt uklart for meg hvorfor man ansetter lærere uten pedagogiske utdanning etter videregående er over – er det da greit å ansette folk som ikke undervise, for deretter å si “tvi, tvi!” til elevene?

Lærere i arkitektur er ikke lærere. De er arkitekter. Jeg har ennå ikke møtt “en lærer” i arkitektur med noe som helst kompetanse i pedagogikk. Man må med andre ord satse på at personen er et godt menneske og skjønner litt om hvordan man lære bort det man kan og behandle folk. Jeg har vært heldig. På arkitekthøyskolen har jeg for det meste hatt lærere som har en viss forståelse for hvordan man underviser. Mennesker med gode kvaliteter og karakteristikker som man blir glad i. På UCD derimot, har jeg skjønt hvor kritisk det er å ha en lærer som er et menneske med medfølelse, empati og forståelse for det å undervise. Arkitektur er så utrolig subjektivt at jeg er helt imot karaktersetting. Om man er så uheldig at man lider under karaktersystemet og har en lærer uten noen forståelse for pedagogikk som også lider av det “arrogante drittsekk-arkitekt viruset”, ligger man tynt an om vedkommende ikke liker prosjektet ditt.

På arkitekthøyskolen har vi ikke karakterer, bare bestått/ikke bestått. Til gjengjeld har vi 50% som grense for å stå, mens karaktersystemer har 40%. Siden de fleste som søker arkitektur er perfeksjonister og engasjerte mennesker, er det aldri noe problem med innsatsen likevel. Folk er veldig konkurranseorienterte, men det er veldig lite følelse av at “jeg er bedre enn deg, jeg har a, du har b”. Til gjengjeld føler folk at de kan hjelpe hverandre, det er et veldig bra bånd mellom elever, og medstudenter er de jeg faktisk har lært mest fra ved at vi diskuterer så mye som vi gjør. På UCD hjelper man ikke hverandre, da kan det jo hende vedkommende får en bedre karakter enn en selv, og det vil man jo ikke. Alle prosjektene er like beskyttede som statshemmeligheter og ingen vil diskutere. Miljøet er utrolig lite fruktbart og har egentlig bare ført til at mange sliter med angst. I klasserommet er det som om luften er tjukkere – dårligere av alle som stresser rundt i ring, men ikke tør å spørre naboen om hjelp.

Uheldigvis må jeg innrømme at iblant arkitekter i verden, er det gjerne slik at det fins en del drittsekker, sikkert som med alle andre yrker. Jeg har imidlertid et inntrykk at arkitektur rommer flere arrogante drittsekker enn andre profesjoner. “Starchitects” kalles de som har oppnådd berømmelse, anerkjennelse og en viss inntekt. Når man er starchitect vet men alt, man er nesten Gud. Ens ord er andres lov. Man skal ikke sette spørsmål ved kommentarer, man skal være interessert, nikke og si “selvfølgelig.” Blir man kritisert og overhøvlet på en helt upassende måte, som til og med går til et personlig nivå, er dette helt greit,så lenge dette blir gjort av en Starchitect. Det er dette jeg har skjønt utifra å ha en irsk Starchitect som lærer. Jeg blir rasende av hva jeg ser og hører. Det er en sak å kritisere et prosjekt og si at noe ikke er bra, for å foreslå hva som burde endres, men når en i stedet bare sier – “prosjektet ditt er dritt, du har ingenting her, du må forandre på ting og skjerpe deg, ellers stryker vi deg” foran en hel klasse under presentasjoner, så er det helt forferdelig. Når man i tillegg sitter i et land hvor det britiske skolessystemet er håndhevet, er det slik at en students stemme er ubetydelig. Ikke bare er den ubetydelig, men den er taus. Vi får ikke lov til å delta på gjennomgangene ved å kommentere på og stille spørsmål ved andres presentasjoner, som vi alltid gjør på AHO. Dette er en av de tingene jeg lærer mest av på skolen min hjemme. Man ser saker fra ulike perspektiver, lærerne sier til og med ofte at de lærer noe. Vi har ofte hatt presentasjoner hvor spørsmål blir stilt i retrospekt av en presentasjon, som igjen leder til en diskusjon, som gjerne hjelper flere av prosjektene. Det å kunne delta i en diskusjon og kunne ytre sine meninger har så mye å si. Å ikke kunne si noe på 8 timer med presentasjoner er helt forferdelig. Man må bare sitte der, se dum ut og nikke, når man egentlig føler man kunne bidratt med noe. Av og til har jeg inntrykk av at lærerne bare er interessert i å høre sin egen stemme. Å hjelpe oss er antagelig et sekundært aspekt av gjennomgangene.

Jeg har lyst å si noe om hvordan systemet er her, klage og si at sånn bør det ikke være, jeg vet hvordan dette kunne fungert mye bedre og gjort denne skolen til en bedre institusjon, men min mening er ikke interessant. Studentmunnkurv og underkuelse har vært to stikkord for min oppfatning av lærer/elev forholdet i Dublin. Mangelen på pedagogikk er utrolig. Man burde kanskje skjønne at når folk gruer seg til hver presentasjon, løper gråtende ut og flere har hatt nervøst sammenbrudd, så burde kanskje denne skolen gjøre litt soulsearching. På UCD har arkitektur uten tvil blitt et selvstudium for meg…Med djevelen i forkledning som Starchitect-lærer så får en bare krysse fingre og tær og håpe på engasjerte medstudenter som har lyst å hjelpe og bli hjulpet.

“Everybody has a marathon in them…”

Even as a pint of guinness …

En invitasjon…

Det ser ut til at jeg blir i Dublin neste semester og jeg vil gjerne benytte anledningen til å invitere og oppfordre nære og kjære til å komme og besøke meg. Dublin er en flott by, og selv om jeg antagelig bare kan underholde på en helgetur, får man gjort mye gøy på den tiden Gleder meg til å se dere.

Verdens beste helg (og kjæreste)

Med hjertet i halsen og gigantiske elefant-sommerfugler i magen møtte jeg kjæresten min på flyplassen i Dublin fredag kveld. Nedtellingen til denne helgen har vart siden 4. september, endelig var den her. Jeg ble overøst med gaver og kos -helgen var alt den kunne ha vært og enda mer, men var absolutt for kort. Jeg fulgte han til busstoppet for et par timer siden og nå føles det som om det hele bare varte en kveld. Etterlatt med en veldig høy lyd av stillhet, følte jeg meg igjen forlatt i Dublin. Det føles veldig dramatisk å savne kjæresten så mye og være borte fra hverandre lengre enn noensinne før. Men aiai, for et uendelig savn, en utrolig sikkerhet og for noen sommerfugler! Til min nydelige kjæreste: Takk for at du gjør livet mitt så fantastisk

Night terror – a real one

I natt våknet jeg av at noen tok i dørhåndtaket mitt. Jeg avviste dette raskt som noen som bare hadde tatt i feil dør, før jeg sovnet igjen. Like etter bråkte det igjen. Jeg snudde meg og der sto det en mann i rommet mitt som hadde lukket døra etter seg. Jeg begynte å si “What are y…”(ou doing?!), men kom aldri så langt, før mannen løftet på dyna mi (hvor jeg lå i bare undertøy under) og begynte å legge seg ned i senga ved siden av meg. Nå ble jeg skikkelig redd. Man tror alltid at man i sånne situasjoner vil kunne bli voldsomt sjokkert og hyle høyt og lenge, men stemmen min ville ikke – det kom ut noe jeg anså som høylydt, men som ingen av naboene mine hørte. Stemmen ville rett og slett ikke, jeg var litt for redd. Jeg “ropte” så høyt jeg kunne “What?!!NO!! GET OUT!!” mens jeg dyttet på han da mannen begynte å legge seg ned. Han sa “ssssh” til meg og lente seg inn mot meg. Det hele var veldig ekkelt. Han syns tydeligvis jeg ropte høyt nok og da jeg klarte å dytte han ut av senga, så det ut som han ble litt stressa og han skyndte seg fort ut av rommet. Jeg låste døra med en gang (nei, jeg hadde ikke låst døra og heretter kommer jeg alltid til å gjøre det) og ble sittende ganske apatisk og betuttet i senga, uten å vite hva jeg skulle gjøre. Ikke turte jeg gå ut i gangen (med tanke på at han kanskje var der), ikke hadde jeg nummer til noen sikkerhetsvakt på området, det nummeret henger ute ved inngangsdøren. Det helt var ganske avvæpnende. Et øyeblikk med en følelse av total hjelpesløshet og ydmykelse. Hodet ville si fra hva som skjedde til andre rundt meg, men kroppen man var ikke i stand til å lage høye nok nødskrik. Heldigvis skjedde det jo ikke noe farlig, men tanken på at jeg ikke kunne si fra godt nok – om det hadde skjedd noe, er ganske ubehagelig. Mannen hadde visst gått langs hele gangen og sjekket dører, og hadde gått inn hos en annen jente, uten at det hadde skjedd noe der, heldigvis. Hele episoden har skapt furore på Blackrock, så forhåpentligvis skjer det ikke igjen. Kjæresten min har uansett bestemt seg for å leke låsesmed når han kommer på fredag, jeg regner med jeg blir trygg nok her etter det. Da slipper jeg nok å prøve å skrike ut igjen for å bli reddet.

Da jeg fant en svær edderkopp i lakenet mitt senere i dag, hylte jeg for øvrig høyt og lenge. Dette var tydeligvis en reell fare, nå klarte kroppen min å si fra. Naboen min kom løpende bort til rommet mitt og lurte på hva som sto på. Da han hørte det var en edderkopp, lurte han på hvorfor han ikke hadde hørt meg i natt, da en mann hadde invadert rommet mitt. Jeg måtte le, litt oppgitt.
Hva er farligst? Stor mann på rommet kl 3 om natta som klatrer opp i senga med deg eller stor edderkopp i lakenet? Ikke stol på at kroppen klarer å hjelpe deg med den avgjørelsen i alle fall…